Jegerbloggen på YouTube

Jegerbloggen har egen kanalpå YouTube også – det må dere ikke glemme. Det var der det hele startet for min del.
Ved ett lite impulskjøp endte jeg opp med ett videokamera og en hel hau av forskjellige fester til børsa og da var sirkuset i gang.

En av de  første filmen jeg lastet opp på kanalen min var rett og slett bare av dyr som var ute og nøt våren og sommerværet, og jeg hadde egentlig aldri tenk på å filme jakt på dette tidspunktet.
En glad og uvitende amatør som bare koste seg med kamera, men det var ihvertfall starten på en YouTube kanal som har fått en del filmer etter dette.

Slik så det altså ut når jeg la ut min første film på våren 2012. Det er noen år siden, og jeg har byttet ut både kamera og redigeringsprogrammet etter dette. Etterhvert har det ballet på seg, og jeg sitter i dag med flerfoldige GB film som ikke er gitt ut. Dette kommer av at det krever mye for å lage noe som er bra, og det er ikke lett slik det har blitt i dag. Det er mange som holder på, og det er utrolig masse god kvalitet på det som blir lagt ut av de aller fleste.

Etterhvert som tiden gikk ble det mer og mer filming, og jeg begynte å få teken på dette med å finne dyrene som holdt seg i området. Det ligger mye arbeid bak det å lokalisere dyr, og finne god trekkruter – slikt er ikke alltid gjort på en dag. Men det begynte å bli moro å lage litt film, og jeg lærte meg nye ting i redigeringsprogammet. Den andre filmen er ca ett år nyere en den første, og er også mer som en safari video, men det er ihvertfall lagt på litt musikk i bakgrunnen og ting er lagt opp litt anderledes.

Nå er ting kommet seg ett steg lenger, og filmene publiseres i HD kvalitet.

Den første skikkelige jaktfilmen min kom først i 2015. Da hadde jeg vært i Skottland sammen med Jens, og vi filmet en del av den uken som ble en tur for livet.
Den har jeg laget forskjellige versjoner av, og det ble også laget en del film fra året etterpå når jeg dro bort alene for å jakte på hjort og rådyr i februar.

Dette var en skikkelig aha opplevelse, og det var utrolig moro å få til litt film som kunne brukes og vises frem. Den første turen var veldig artig å filme, da var vi to stk som holdt på og vi kunne filme hverandre mens vi holdt på. Det ble verre når jeg var alene, og da måtte jeg ty til andre…det ble guiden min Brent som fikk gjøre jobben, og det var ikke lett når han i tillegg måtte passe på at jeg ikke tok ut feil dyr.

Det har skjedd utrolig mye siden jeg først startet, men jeg føler ting blir bedre og bedre for hver film jeg legger ut. Det er som sagt mange som legger ut mye bra i dag, og det krever en del for å kunne legge ut ting som vekker folks interesse.

En dag håper jeg at jeg kan bruke mesteparten av alt jeg har filmet oppigjennom årene, og diskene mine begynner å fylle seg opp med alt mulig fra diverse jakt.

Tusen takk til alle som har satt seg ned og sett filmene mine per i dag – jeg håper dere liker det dere ser! Det kommer mer, og jeg har masse planer for tiden fremover, det skal dere ikke tvile på 🙂 !

Joakim.

 

Beverjakt – En ny opplevelse

Endelig var det min tur å få prøve beverjakt – og jeg var invitert med av Sivert. Uten at noen av oss visste hva vi gikk til ble det mye synsing og sansing før vi kom frem til terrenget, bare for å se at det var snø og is over alt…Da var gode råd dyre, og frykten for en bomtur ble større og større. Vi hadde jo kjøpt kort på ett terreng og vi hadde reist langt!

Da var det enda godt at Marte-Emilie reddet oss, ved at vi fikk bruke terrenget hennes noen dager. Det var masse aktivitet og jeg fikk trua med en gang. Utrolig flott at helgen ble reddet når vi sto der med lua i hånda og ikke visste helt hva vi skulle gjøre…

Godt med aktivitet langs hele bekken vi fikk jakte ved.

Nå hadde vi kommet til en ufattelig flott plass, med mye beveraktivitet og masse rådyr som gikk og beitet rundt oss mens vi vasa langs vannet. Nå skal det sies at vi ikke fikk skutt noe bever, men vi fikk da ihvertfall hatt den på kloss hold før den plasket godt og forsvant.

Ufattelig imponerende hva den krabaten får til.

Lite fangst å få denne helgen, men vi fikk ihvertfall smaken på beverjakt, og kommer nok til å måtte prøve oss på nytt ved en senere anledning. Og vi har det som vanlig helt kanon artig på tur, det er god stemning hele veien og det er vel så viktig som å få skutt noe ;)!

Tusen takk til Marte-Emilie, det var utrolig kjekt å få en hjelpene hånd så vi ikke gikk på en real smell denne helgen!
Les mer om henne og hennes jakt her: www.marteemilien.blogg.no 😉

Joakim.

 

Ny kikkert på toppen av rifla…

Ny kikkert på rifla er aldri feil. Denne gangen har jeg pyntet på det for å være best mulig rustet til jeg drar over for å jakte litt rådyr i Skottland.
Jeg har tidligere hatt på en Classic Diavari fra Zeiss (3-12×56). Og denne har absolutt gjort en fabelaktig jobb for meg, men det er jo alltid kjekt å oppgradere litt når man har mulighet til det.

Det var lett å sette på dette selv, og med litt verktøy så er det ikke noe problem å gjøre denne jobben selv! Og det er litt mer stas når alt er gjort på egenhånd ;)!

Den gamle kikkerten jeg har brukt de siste årene. Classic Diavari 3-12×56.

Nå har jeg fått meg en god oppgradering og det blir satt på skinne slik at V8 kikkerten sitter godt. Den kommer med 36mm rør, og da ble det greiest med skinne for min del.
Og det er jo aldri feil å ha liggende, man vet jo aldri til senere anledninger.

Fremgangsmetoden var egentlig ikke noe problem, jeg fjernet den kikkerten og montasjene som allerede satt på, før jeg tok ut de fire skruene som sitter på toppen av låsekassa. De som allerede satt der var av verdens dårligste kvalitet og gjengene på det som var mer som plastpropper ble ødelagt med en gang!

Før jeg monterte skinne på toppen.
Skinna er på plass.

Den ligger utrolig bra, og jeg har god tro på at det skal bli artig å skyte med noe helt nytt.
Mellom skinna og rifla hadde jeg på litt smøremiddel slik at ikke det skal være like lett for at det blir rust under der.

Slik ser det ut med en ny kikkert, godt plassert på rifla.

Utrolig godt fornøyd med det nye siktet og jeg gleder meg til å skyte det inn så fort jeg kommer meg på banen. Jeg har sett igjennom en del kikkert de siste årene, og det er lett å se hva som er gode og dårlige kikkerter.

Nå gleder jeg meg utrolig mye til å komme meg på tur å teste dette skikkelig, under tidvis krevende forhold i Skottenes utemmelige værforhold.

Det som er ekstra moro er jo at det er ASV påmontert, og det skal bli kult å få teste i reelle situasjoner….

Nå er børsa klar og jeg mangler egentlig bare at reisedatoen kommer!

Joakim.

 

Minkfagst – endelig løsnet?

Jeg har lenge hatt feller ute til minken – men det har gått relativt sakte med fangsten til tross for at jeg har prøvd det meste. Noe har jeg fått og andre har også fått ett par på det stedet jeg har mine feller ute.
Nå virker det ihvertfall som om ting er i ferd med å snu…bank i bodet!!… På under to uker er det kommet to  hannmink inn i samme fella og det ser ut til at vidunder middelet fra minkens egne kjertler er det som er tingen.

Det er alltid litt uvisst hva man kan forvente hver gang man går mot fellene og skal sjekke hva som er der, men fortsetter det slik står jeg i fare for å bli bortskjemt. Men det er kanskje ikke en uting det heller når det kommer til minkfangst – den er jo tross alt uønsket i Norges fauna.

Det å komme seg opp til fellen og finne den med fjørene utslått er faktisk mer givende enn man skulle tro. Jeg tenker ikke så mye over det før jeg faktisk ser at det er noe der, og da kjenner man faktisk på en god følelse av at man har lykkes med det en holder på med. Og det er kjempe spennende å se hvor godt slaget er, om det er en hanne eller tispe, størrelsen så klart…osv…

Kassene er de samme som jeg postet innlegg om tidligere og igjen så var det trampeplate som utløser. Denne gangen hadde jeg justert litt og fikk ett bedre slag enn sist (Minken døde momentant da også, men det kunne vært litt tettere på nakken) så da er vi der vi skal være.
Jeg har aldri brukt dette før, men det viser seg å være lettere å ta minken da den tråkker over platen gjennom fellene, og ikke prøver å komme seg rundt utløser pinnene.


Der var den gitt…Den andre hannminken på kort tid er ett faktum, og fella er spent opp og klar til neste man kommer. Utrolig fin i pelsen var den også, selv om den var hakket mindre enn den forrige så var nok pelsverket hakket finere – og det er jo det som teller for min del ihvertfall.
Må også sies at denne gangen fikk jeg gratis påfyll av luktestoff, da denne hadde lekket ut satt inn hele kassa med en finn ille luktende stank!
Nå er den godt plantet i pelsfryseren, og jeg venter på å få ett respektabelt antall før jeg gir meg for sommeren og kan flå litt. Det er utrolig flott pels på minken, og som jeg har nevnt tidligere så er det utrolig artig å lære seg hvordan man flår. Det har man igjen for senere når det kommer til rev og mår også. Det er bedre å feile på en liten mink enn en mår som kanskje skal på skinnauksjonen :)! Man lærer av sine feil 🙂


Der var det også kommet opp en ny felle. I samme området med samme fremgangsmåte. Luktestoff som åte, og nye kassemodellen. Har hadde jeg noen heller ræva type kasser før, og jeg misset en del mink på det. Så jeg vet at de er innom plassen, nå må de bare finne på å gå inn i den nye fellakassen som er lengre.

Problemet med de forrige kassene var at avstanden fra kassa og til bakveggen hvor åte var plassert, var alt for kort. Det gjorde at hva som helst kom seg til åte og kunne forsyne seg uten av fellene gikk av. Nå som kassene har blitt enda 20cm lengre og fella er plassert litt lengre frem (Fortsatt 30cm inn!! ) må en passere utløseren slik at fella klapper igjen !

La oss håpe det er mer mink å få tatt – eller håper vi på at det ikke er det? Hva mener du?
Det er jo moro med fellefangst, men samtidig er det jo en art som ikke hører hjemme i Norge?

Joakim.

 

Kasser til minkfeller

Å lage sine egene kasser til fellefangst tar ikke lang tid, og de koster ikke mye å lage!

Jeg bruker stort sett bare Belisle feller i størrelsen 120 – og da har jeg funnet ut at 8″ plank passer perfekt. Man slipper å styre med mye forskjellige verktøy og måle i alle vinkler og vankler.

Den totale lengden på fella er 70cm – det gjør at man har godt med plass til at minken må passere fella før den kommer til godsakene i enden. I det siste har jeg også brukt trampeplate og det ser ut til å gjøre en god jobb så langt.
Slissene er mellom 9 og 11 cm opp fra bunnplaten og må lages til etter hvilke type feller du bruker. Belilse og CB har litt forskjellige størrelser selv om de begge er oppgitt med 120, og det er litt forskjellig størrelse på ringene i fjæra som kan være med på at det ikke passer. Dette må man nesten bare prøve seg frem på mens man holder på å lage til – og det vil ikke ha noe å si for resten av fellekassen hvilke feller du bruker.
OBS!! Uansett hvilke feller du bruker så pass på at det er lange nok slisser slik at de slår fritt begge veier!! Gjør de ikke dette kan det fort ende med feilslag – eller at dyret rett og slett bare kveles om fjørene ikke slår skikkelig sammen!!

En ting jeg har erfart er at det kan være greit å komme til fra oversiden av fellene. På denne måten slipper du å ta ut fella for hver gang du skal inn å fylle på eller bare sjekke tilstanden på åte – noe som igjen gir mindre risiko for å få fella over fingrene og man har bedre kontroll. Derfor har jeg på denne modellen laget lokket løst, og festet med hengsler bak og en låsekrok fremme.

Slik ser kassene ut når de er i bruk – og jeg må si meg ganske fornøyd med resultatet. Det gjør noe med psyken også når ting er gjort skikkelig og man er fornøyd, det er akkurat som om denne vil fangste mer enn de kassene jeg har slengt sammen og ikke gjort meg flid med.
Denne står oppsatt langs en bekk jeg har hjemme, det er ett naturlig område hvor minken ferdes ofte. Langs bekker og «kanter» har jeg hatt god erfaring med, og jeg prøver alltid å sette fellene langs kanten på f.eks ett naust eller som i dette tilfellet langs bekken. Ikke helt vilkårlig ute på en stor åpen plass o.l.

Som åte har jeg fått beskjed om begynne å bruke kun analkjertler fra annen mink, og det gjør susen. Tidligere har jeg slitt mye med at røyskatt og mus har tatt alt åte før minken har rukket å komme seg til fellene, men det ble det slutt på når jeg startet med kun luktestoff fra annen mink.

Nå er målet å redde så mye egg og annet småvilt i løpet av sommeren mot høsten slik at jeg har noe å bedrive tiden med, samt at det er spennende å holde på med.

 

Hvordan ta trofè bilder for fremtiden?

Å ta ett trofebilde kan være med på å øke gleden av minnene du sitter igjen med. Det å få felle ett dyr som du senere skal fortelle om til venner, bekjente, kanskje dele på sosiale medier? Da er det utrolig moro å kunne vise frem ett skikkelig bilde, som viser mer enn bare det døde dyret som kanskje ikke er i fokus.

Nå har jeg jaktet noen år selv, og tatt min del av bilder som burde vært tatt uhorvelig mange hakk bedre, og jeg angrer på mange av dem, å skulle ønske jeg kunne forandret det hver gang jeg ser dem! Ikke minst den første hjorten jeg skøyt. (skal vise eksempel på den senere).
Det tar ikke lang til å tilrettelegge for ett godt bilde, og slapp av, du har god tid når dyret er felt. Da ligger det der og venter på deg og du har all tid i verden.

Jeg skal ikke sitte her å fortelle alle hvordan dere SKAL ta bildene deres, men håper dette kan være en liten inspirasjon til at jegere rundt om kring kanskje setter mer pris på sine egne bilder etterhvert. Det er jo ikke alle som tar bilder heller, så dette er opp til hver enkelt.

På bildet over ser dere min første hjort, og jeg har kroppen full av adrenalin! Bildet i seg selv er ikke noe avskrekkende, men det kunne vært så mye mer enn ett slakteri i bakgrunnen. Jeg angrer voldsomt på at jeg ikke brukte 10min mer i skogen der jeg fikk skutt den på å ta ett skikkelig bilde som viser landskapet rundt, og gir ett mer stemningsfylt inntrykk. Nå er geviret på veggen og historien er skrevet ned slik at jeg husker den i årene fremover uten at den plutselig er blitt 70kg tyngre og fått 16 tagger i stedet for 6. Men bildet…

Så hvordan burde ett bilde av trofeet ditt være?

Denne bukken fikk jeg i år, og det er noen år mellom disse to bildene. Her får man ihvertfall frem mer av dyrets majestetiske utseende og flotte gevir. Ikke er jegeren med i bildet heller, noe som ikke alltid er nødvendig.

Dette bildet er av samme bukken. Og det viser settingen der dyret ble felt, men solnedgangen i bakgrunnen. Bildet i seg selv er utrolig flott synes jeg, men så slo det meg etterpå, at jeg burde snudd litt mer på hodet slik at hele geviret viser. Det er jo tross alt en flott sekser dette, men det kommer ikke frem i bildet dessverre. Men, alt i alt er dette ett bilde jeg stolt kan vise frem.

Her kommer en variant med jeger i bakgrunnen. Dyret er lagt til slik at det ser ryddig og rent ut. Joda, jeg vet like godt som alle andre at det kan oppstå blod og søl når en vommer ut dyret osv, men det er ikke det vi vil ha i fokus??

Jeg liker at bildene inneholder minst mulig gørr, og det viser jo også litt mer respekt ovenfor dyret også når det ser litt skikkelig ut. Det jeg også prøver å være veldig bestemt på er at sluttstykket er bak når bildene tas, da ser alle rundt deg og de som ser bildet, at her er det trygt og sikkerheten er ivaretatt!

Hvis vi beveger oss over i rypeland, så har jeg jaggu meg lært der også! Dette bildet ett tatt for noen år siden, jeg husker ikke årstall eller dato, men la gå. Her er det verken brukt tid på annet enn å vise seg frem i mine øyne. Det eneste positive er at hagla er knekt, og man ser at våpenet ikke er spent opp.

Jeg har i senere tid ikke vært så gira på å være med i mine bilder på denne måten, men heller fokusere på rypene som tross alt er en voldsom flott fugl! (Dette er bare min mening, slike bilder kan selvsagt bli fine om man danderer rypene skikkelig)

Dette bildet gir meg personlig 1000 ganger mer når jeg ser på dem i dag. Jeg er nok ikke mer stolt av å ha skutt disse to enn de på bildet over, men bilder gir mer, mye mer! Det er klart det kan bli vanskelig å pynte til rypene skikkelig om man har 10-15 med seg ned fra fjellet, men da går det jo an å henge dem på ei snor og få til fine bilder på den måten. Igjen, det er sikkert kjekt for mange å være med i bildene med dyrene de feller, men man kan få like fine bilder uten jegeren også.

Når det kommer til revejakt har jeg begynt å få noen på samvittigheten. De første bildene er faktisk helt krise, og ikke mye å skryte av.

Denne valpen ble skutt en sommer for noen år tilbake, og dette var bildet jeg satt igjen med. Stygt? Nei, kanskje ikke av de verste jeg har sett, men her er det stort potensiale i forbedring.

Her er det brukt ca 1min lenger på å lage klart til fotografering. Det er så lite som skal til for at alt ser så mye bedre ut. Og for min egen del er jeg glad for at jeg nå tar meg tid til å lage skikkelige bilder.

Nå brukes det jo litt diverse ammo på reven som kanskje ikke er det største viltet i Norge, og det har lett for å bli en del søl. De som bruker V-max i enkelte kaliber vet hva jeg snakker om… Da er det ikke noe kult å dele bilder med venner og på facebook grupper osv uten at man tenker seg om litt.

Denne krabaten fikk en god dose v-max og pelsen var ikke mye å ta vare på. Men jeg fikk da til ett bilde her også uten at det synes. Mange er flinke til å ta bilder av haletippen o.l om de bruker litt grov ammo på rev, og det er ikke noe feil med det heller. Dette er ihvertfall ett eksempel på hvordan du kan forevige fangsten din selv om det kanskje ikke er det beste utgangspunktet.

Nå håper jeg noen fikk en ‘aha’ opplevelse av dette innlegget. Det er mange som virkelig tar flotte bilder av jakt og trofeer der ute, og det er så utrolig kjekt å lese om en jakthistorie der det er skikkelig flotte bilder til! Det setter stemningen og man får lyst til å dra ut med en gang og jakte selv. Jeg lærer nye tips og triks hele tiden selv når det kommer til dette temaet, og det ser jeg igjen fra sesong til sesong at ting forbedrer seg.

En oppfordring til de som er rutinerte jegere er å hjelpe de som er nye i gamet til å ta skikkelige bilder. Det er ikke lett for en som er skyhøyt oppe etter å ha felt sitt kanskje aller første vilt og begynne med bilder. 

Man lærer noe nytt hver dag! 

 

Skottland – jeg har blitt en ‘regular’ !

Da er det snart klart for ny tur – det blir samme plass som alltid og jeg gleder meg til å møte på det som mennesker som nå har blitt utrolig gode venner!
Etter første turen min var jeg så utrolig bitt av den basillen at jeg må tilbake om og om igjen. Og etter denne turen kommer jeg til å være en såkalt regular fordi jeg har vært der mer så mange ganger.

Den første uka i mai måned skal være den beste for å jakte rådyr der borte, og det er derfor jeg booker denne uken år etter år. Dette kommer av at bukkene er mer aktive da, og starter med å finne seg revir frem mot brunsten. Dette er jo ikke noe vi får oppleve i Norge i og med at vi ikke starter før i august, så da er det godt å få roa den enorme jaktlysta med å reise til utlandet.
Nå reiser jeg også mye pga folkene som bor i området. Vi har fått ett kjempe godt vennskap og de kommer like gjerne hit som at jeg reiser dit. Dette er blitt helt spesielt for meg og jeg mener dette er en stor del av det å jakte – nemlig å møte nye folk!

Det kribler godt i magen og alt er klart! Papirarbeidet er ferdig, og våpenpass godkjent…Så nå venter man bare på at datoene skal stemme slik at jeg kommer meg på flyet og jakta kan starte ! 😉

Her kommer ett lite klipp fra den aller første bukken jeg fikk skyte i Skottland – og det er selvsagt Brent Norbury som er guiden min.
Det tok meg ikke mer enn 4-5 timer fra vi ankom Skottland til jeg hadde skutt min første bukk. I år håper jeg mest på godt vær og masse gode opplevelser, men det skader jo ikke med en felling er flere på film heller….