Jakten på brølebukken –

Jakta på brølebukken er noe alle burde få oppleve! Den intense spenningen som følger med, når du lokker inne det som til vanlig er det mest sky dyret i Norges skoger i lier.
Jeg har aldri fått oppleve brølekjakt selv, så høsten 2018 ble helt vannvittig for å si det mildt. Som jeger har jeg fått med meg hjortens karakteristiske brøl mange ganger, og personlig trenger jeg ikke gjøre annet enn å åpne vinduet på soverommet i oktober. Bukkene holder på i lia bak der jeg bor, og ett av de større trekkene til hjorten går på utsiden av huset mitt.

Det som gjorde ting ekstra rått i år var at jeg skulle få jakte på dem! Det var bukker igjen på kvoten og den kunne skytes dersom den viste seg. Så var det jo ikke noe negativt at det var Joar Søhoel som inviterte meg med. Han er jo kjent for å komme seg nært dyrene, og i høst har jeg fått snike meg innpå en liten flokk ung/ho dyr, og han viste meg hvordan man lurer storbukken. Så her har jegernorge en kar med voldsomt mye kunnskap.

IKke feil å ha med en som er lidenskapelig opptatt av mat heller…Så jeg må nå si jeg hadde det fint oppå fjellet!

5 oktober drar jeg for å møte Joar for å få med starten på brølejakta – Og vi skulle bo på en fjellstøl i Lidal…. Så langt kom vi ikke, og vil du se mer om hvorfor? Da må du kjøpe filmen til om hjortejakt som kommer nå i slutten av november.  Men vi fikk byttet terreng, hvor bukkene så smått hadde begynt å brøle. Vi våkner opp til opphold, som satt fart på bukkene. De hadde vært veldig forsiktige med brølingen sin da det var mye mildvær og reng! Klokken 5 på morgenen så våknet vi i teltet av at bukkene brølte på andre siden av dalen. Ikke noe som er like kult som det…

Etter en god runde med snikjakt i virkelig krevende terreng, så satt vi oss ned seint på formiddag for å lokke litt. Joar mente det var en god plass, og det var ferske spor etter en brunstig bukk som hadde feiet godt i området. Ikke mer en to brøl i røret skulle til. Bukken kommer mot oss travende og stopper på 20m!! Ivrig som F*** spurte jeg om og om igjen… «kan jeg skyte nå??» Men jeg måtte pent vente fordi vi var jo tross alt ute etter å lage god jaktfilm også..

Men så gikk ting ti slutt.. Og det er blitt ekstremt bra på film! Det var enormt moro å se igjen ferdig redigert klipp av denne turen.

Jeg har lært utrolig masse av denne turen – og det tok jeg med meg videre når jeg selv skulle få guide en kompis…Vidar.. Han tok turen opp, etter at jeg hadde fått være med han på fuglejakt på hans terreng. Aldri har jeg skutt fugl for stående fuglehund før, så når han hjalp meg med det så måtte jo jeg gi noe tilbake? Pettersen klinka til med en hjortebukk som kom brølende inn, brunstig som ett uvær..

Vi hadde vel egentlig ikke voldsomt god tro etter en litt knotete morgen. Jeg måtte levere unge i barnehagen, og før vi klarte å komme oss opp i lia fikk vi knota litt med børsa. Såpass at ett prøveskudd var på sin plass. Da dette var gjort, så begynte vi på den litt brattere delen av terrenget jeg jakter. Tidlig hørte vi at det var bevegelse i skille mellom grankanten og bjørkefeltet. Forklarte Vidar at vi måtte litt lengre opp for å få god oversikt. Godt plassert tok vi 2-3min på baken og pustet litt ut før jeg startet å bure. Det gikk 2-3 nye minutter, og jeg burer igjen. Denne gangen skjer det noe… Det knaker i lia over oss, og bukken svarer lengre oppi der!!

Det er lov å bruke litt tid på skrytebilder når man har skutt sin første hjort..På lokkejakt!

Disse to øyeblikkene i høst var nok noe av det kulere jeg har opplevd som jeger! Bukken jeg fikk skyte hos Joar var en enormt stor opplevelse. Med så mye adrenalin som fylte kroppen, og lure en bukk på hjemmebane.. Og bli kjent med ett nytt fjes! Sove i telt, lage mat på bålet. Være ute å nye det Norge har å by på. Helle pakka rundt det var bare så enormt bra!
Så var det bukken til Vidar.. Jeg var ikke skytter, men etterhvert som årene går, så innser man at det handler ikke alltid om å skyte mest mulig selv. Denne gangen var gleden av å kunne gi noen andre den muligheten like stor. Smaken av å lykkes på jakt var minst like stor, fordi man klarte å gjøre ting rett. Nå skal det sies at jeg trooor Vidar var hakket mer gira enn meg, ihvertfall i ett lite øyeblikk der…

Joda, han var nok litt gira her. haha

Første natta satt vi oss på bøen og håpet på måneskinn – og det var allerede fire dyr utpå når vi kom oss opp. Ting ble mørkere, og vi fikk egentlig aldri full kontroll på hva slags dyr som gikk utpå der. Så da tok vi noen kopper kaffe mens vi ventet på finere vær…Det kom aldri, vi er jo tross alt på vestlandet! haha…
Langt oppe i lia dagen etterpå var det en lettet jeger, med sneipen i kjeften, som sa: «Jeg er glad jeg ikke fikk skutt i går, det smakte litt bedre å gjøre det på denne måten». Og man kan vel ikke klandre han. Å jakte på bø er moro, og måneskinnsjakt er utrolig godt for kropp og sjel, men det er virkelig noe eget ved å komme seg opp i lia å snike skikkelig der.

Hjortejakta 2018 har vært en opptur av de sjeldne! Og jeg skal leve lenge på disse opplevelsene. Mye mer erfaring, og enormt med gode historier å vise til når jeg skal lyve. Det blir vel kanskje en eller to turer til etter hjorten i år, men jeg er vel stort sett ferdig. Det hjelper heller ikke at timeplanen er full, med fordrag og diverse hendelser nå frem mot jul. Men jeg lover, det kommer til å bli jaktet. Det er jo fortsatt masse rev, og noe mår igjen i skogene her.

Skitt jakt videre! Nå er det snart noen dager med fredning, så smeller det igjen på nyåret! 😀

Joakim.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *