Når hunden redder deg –

Nå er det ikke slik at jeg liker å tilkalle hund – men noen ganger er man nødt til det. Og som jeger vil det skje før eller senere, at man trenger en hjelpende nese.
Forrige helg ble brukt til å jakte med gjengen på Torpet i Sverige, og vi hadde nok en kjempe flott helg i godt lag. Lørdagen blir som vanlig brukt til å slippe hunder og vi skyter både villsvin og rådyr.

Den første posten jeg ble plassert på ga meg raskt mulighet til å kunne ta ut ett rådyr, men det så ut som om det kom alene og hadde heller ikke gevir, så børsa ble byttet ut med kikkerten før jeg flyttet fokus for å se om det kom flere dyr. Noe det gjorde….Etter litt tid på post så får jeg øye på nok ett hodyr, men denne gangen var hun ikke alene. Pulsen steg voldsomt da jeg ikke fikk noen særlig god skuddmulighet, og flere ganger måtte jeg sette fra meg rifla og dra frem håndkikkerten og vente på en god mulighet.
Det er ikke lett å få inn noen sikre skudd når du sitter på en gammel hogstflate med gamle døde kvister og enda flere nye som er vokst opp å fått litt høyde. Jeg kunne ikke skyte før dyrene krysset en gammel traktorvei som ikke var like nedgrodd som resten av området. Ved flere anledninger krysset dyrene frem og tilbake for å beite, men det var lite vilje til å stoppe opp å gi meg en mulighet.

Utsikten på min første post på drivjakten.

Holdet var ikke veldig langt og jeg ville ikke plystre eller bjeffe på dyrene i fare for å støkke de ut av hele området. Denne gangen var det kun tålmodighet som var riktig. Ofte så er det det som skal til, også denne gangen. Til slutt stoppet det ene dyret i en liten åpning, og jeg fikk mulighet til å plassere ett godt skudd. Alt føltes bra, det var en fin breiside som lå midt i trådkorset på Zeiss’n.

Jeg tråkket meg bort til skuddplassen og var rimelig sikker på å finne dyret relativt kjapt. Slik gikk det altså ikke! Jeg fant blod, men ingen dyr. Da begynner tankene og svirre, men likefullt så blir det å finne dyret enda viktigere. Jeg hadde vært på banen rett før avreise og visste godt at det ikke skulle stå å falle på rifla ihvertfall. Resten av jaktlaget ble informert og jeg tråkket rundt en stund før jeg måtte tilkalle hjelp.

Her er det liten tvil om at dyret er truffet. Og nå må man bare finne dyret….

Monica kom med hunden etter 15-20 minutter og jeg hadde lagt fra meg kikkert ved første spor av blod, og hengt jakken min på neste. Så da hadde vi peilet ut retning og var klare til å gå. Hunden var på fra første sekund og vi gikk ett stykke, men endte til slutt opp på noe som mest sannsynlig var ferskt på geita som hadde stukket. Vi går tilbake igjen og denne gangen nøler ikke hunden, og plutselig hører jeg masse skryt og ros….Og der lå bukkekjeet jeg hadde sett meg ut og prøvd å skyte i flere minutter!
Så, hva er det som skjer når dyret ligger 15 meter fra skuddplassen og Pettersen ikke har klart å få det med seg ?? SKULLE GÅTT TIL SPECSAVERS!

En fornøyd hund, fører og jeger etter ett vellykket søk! (Her er dyret vommet og dratt frem fra der det hadde lagt seg) 

Vel, det er ikke alltid like lett å finne dyrene. Jeg hadde fulgt blodsporet og klødd meg i hodet da det stoppet opp. Så det som har skjedd – er at dyret tok en seg en liten u-sving inne i ett kratt og lagt seg ned. Ikke alltid lett å få med seg når dyrene er mindre en vegetasjonen rundt. Lite slår uansett følelsen når man finner påskutt dyr, og denne gangen ble jeg reddet av hunden. Skuddet satt der det skulle, og at ett dyr kommer seg noen meter fra skuddplassen er jo ikke uvanlig. Men jeg kjente jeg ble en smule stresset når jeg ikke klarte å finne dyret og måtte ty til hjelp.
Utrolig glad for at vi kunne klappe oss på skulderen alle sammen, og jakte ble en suksess.

Så til alle dere som har brukt timer – dager – år, på å trene frem gode ettersøkshunder: Takk skal dere ha!
Vi er mange jegere som har gjort, eller kommer til å gjøre en brøler, da er det utrolig godt å ha en god nese som kan stille opp å rydde litt i rotet vi lager!

Nå var jo ikke dette av de lengste søkene, men det var godt å få hjelp når man ser seg blind på busker og kratt. Og første dyret på meg på denne turen, var en faktum!

Takk for hjelpen.

Joakim.

En lettet jeger med sin fangst på det første jaget.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *